stjerneras

soundtrack; the beatles - a day in the life (eller tåke, kanskje det bare er tåke)

Og det er slik jeg vil huske det; fuktig vind og ulende mennesker på vei til å miste seg selv, jenter som holder rundt hverandre og røde lepper som krummer seg til forsiktige smil, gutter som blunker, bøtter nedpå med øl, skjerf som klør, panneluggen nedi øynene, å aldri bli full nok, men jeg ble visst full likevel. Jeg trodde vi mistet oss selv, og ble svært overrasket da jeg fant meg igjen i en beige sofa, fnisende og alvorlig, pratende om savn.

Jeg svever bortover asfalten, den er våt, alt er vått, så forbanna fuktig, men det er greit, hodet mitt er gjennomvått uansett. Klokken er mange, det er ganske mange mennesker ute, de har ingen steder å gå, de er ikke ferdig med å drikke øl, og en svensk gutt spør om jeg vil bli med dem, men det vil jeg ikke, for jeg danser regndansen gjennom gatene, sliten i nakken og med et halvt stempel på håndleddet. (Jeg håper dette er våren)

Det begynte rolig, det begynte med en flaske vin og stearinlys i en liten leilighet, det begynte med smilende mennesker, gin&tonic, tok en røyk på en liten ballkong, beundret utsikten, hørte de ulende menneskene, pustet ut. Kanskje vi ble som dem, vi også, for før jeg visste ordet av det var vi hvert fall på hver vår kant, og med mennesker over alt, tamt øl og slitne føtter.

Og det jeg kommer til å huske er dette; Han som har svaret på alt ringer på klokken fire om natten, vi støtter oss til hverandre, hører kanskje ikke helt etter, men samtalene er likevel viktigere enn alt, vi spiser grønne druer, prater forbi hverandre, snakker med hverandre, lytter, teller ned dager, glemmer å drikke kaffe eller te, eller vann, tiden sluker oss, men det er helt greit, det er alltid helt greit.