stjerneras

soundtrack; air - le soleil est prèst de moi

Jeg sitter på stuegulvet, ryggen inntil veggen, tar et trekk av sigaretten, puster ut, røyk. Det er mørkt ute,  og fra der jeg sitter kan jeg ikke se himmelen. Ved siden av meg er et tårn romaner, leste, uleste, påbegynte, avsluttede. Jeg orker ikke begynne, jeg orker ikke prøve. Hendene mine skjelver, jeg puster røyk, jeg virkelig puster ut.

På stuebordet står det altfor mange tomme glass, tomme skåler, skjeer, det ligger dårlige skisser og et fullt askebeger, og jeg tenker at jeg nok egentlig ikke klarer mer. En gang må man få si stopp, på en måte, får man ikke det? Er det ikke greit å gi litt opp, miste seg selv, flere tusen meter rett ned?

Jeg sukker, retter meg litt opp i ryggen, gjør vondt å sitte sånn, gnir sminken utover ansiktet, alt er egentlig helt meningsløst. Det ligger et uferdig brev foran meg, det ligger et brev ved siden av hjerte mitt, jeg prøver å skrive. Det er akkurat som å være tørr i munnen, drikke flere liter med vann, men fremdeles ikke få frem et ord. Det er som når  hjertet dunker litt for fort, man blir kanskje svett i hendene, det føles kanskje som om det er et discotek i hodet, og noen ser på. Noen ser på, reagerer, noen ser mindre enn man tror, likevel blir man så fordømt tørr i munnen.

Det er kanskje finere å sette på klassisk musikk, bli inspirert, sette seg ved pianoet, trykke ned tangentene, gråte litt med akkordene, synke sammen. Noen ganger er det bare sånn at man må gjemme seg under sengen, puste, selv når man ikke har så fryktelig lyst. Eller hva?