du har snø i håret og jeg bare smiler
soundtrack; cocteau twins - alice
"Man blir så sliten, ikkesant. Av hvite februardager og snø i nakken." Du virker sliten, lei. Jeg putter mer ved i en peis fra 1920 og prøver å si at våren kommer, om du vil det. Våren kommer.
Og vi svømmer i snø, vi vet ikke hvor vi skal legge den, vi ser på himmelen, snøen er myk, vi drømmer om en annen tid og andre ønsker, men vet at vi ikke kommer til å finne tilbake til dem vi en gang var. "Hva gjør man, da? Når ingenting egentlig virker, og man ikke vet noen ting, sånn egentlig?" Du er motløs, men har fortsatt soloppganger i øynene dine. Det har alltid vært ditt særtrekk, soloppgangøyne, intenst gripende, på en måte. "Jeg vet ikke. Kanskje man bare må se på verden med nye øyne?", jeg hvisker, du gjør meg alltid litt forlegen, jeg har jo ikke svar på noen ting, det er du som sitter med svarene, sånn egentlig.
Du går forsiktig bortover gulvet, bort til keyboardet som vi drømmer om at er et piano, og du trykker forsiktig på tangentene, prøver å finne riktig akkord, liker at keyboardet står plassert under vinduet, det hjelper å se verden, sa du en gang. Jeg er enig, men setter meg for skjelden ned for å spille. Jeg setter meg for skjelden ned for å betrakte verden, jeg ser heller på gule hus og snøstormer, jeg trenger å finne tilbake til livet.
Jeg lener hodet mitt på skulderen din, og du sukker, vi lukker øynene og drømmer om alt vi ikke har. Likevel tar du tak i hånden min og sier at, egentlig så er det vel ganske fint at vi kan sitte sånn her, vi to? Og det er det jo. Det er jo det. Takk.
"Man blir så sliten, ikkesant. Av hvite februardager og snø i nakken." Du virker sliten, lei. Jeg putter mer ved i en peis fra 1920 og prøver å si at våren kommer, om du vil det. Våren kommer.
Og vi svømmer i snø, vi vet ikke hvor vi skal legge den, vi ser på himmelen, snøen er myk, vi drømmer om en annen tid og andre ønsker, men vet at vi ikke kommer til å finne tilbake til dem vi en gang var. "Hva gjør man, da? Når ingenting egentlig virker, og man ikke vet noen ting, sånn egentlig?" Du er motløs, men har fortsatt soloppganger i øynene dine. Det har alltid vært ditt særtrekk, soloppgangøyne, intenst gripende, på en måte. "Jeg vet ikke. Kanskje man bare må se på verden med nye øyne?", jeg hvisker, du gjør meg alltid litt forlegen, jeg har jo ikke svar på noen ting, det er du som sitter med svarene, sånn egentlig.
Du går forsiktig bortover gulvet, bort til keyboardet som vi drømmer om at er et piano, og du trykker forsiktig på tangentene, prøver å finne riktig akkord, liker at keyboardet står plassert under vinduet, det hjelper å se verden, sa du en gang. Jeg er enig, men setter meg for skjelden ned for å spille. Jeg setter meg for skjelden ned for å betrakte verden, jeg ser heller på gule hus og snøstormer, jeg trenger å finne tilbake til livet.
Jeg lener hodet mitt på skulderen din, og du sukker, vi lukker øynene og drømmer om alt vi ikke har. Likevel tar du tak i hånden min og sier at, egentlig så er det vel ganske fint at vi kan sitte sånn her, vi to? Og det er det jo. Det er jo det. Takk.
Anna
28.feb.2010 kl.19:35
Martotopia
28.feb.2010 kl.21:13
Kven er du? I to månader var eg Mona, men så vart eg Marte, som er ein fellesbenemning for alt eg er.
Korleis er du? Eg er altfor positiv, på grensa til naiv, smilande, sjenert, utadvent, flink til å skjule og tenkjer for mykje.
Kor mange år har du levd? Om to veker har eg vore 19 år utanfor magen.
Kvar er du frå? Stavanger, Trondheim og Bergen (eller rotlaus, om ein vil). Men eg følar meg mest som ein siddis som er oppvokst i eit øysamfunn utanfor Bergen, sidan det er her eg har budd mest (med røtene frå hardanger).
Kva gjer du på om dagane? Eg stressar for mykje med skulearbeid, les mykje bøker, høyrer musikk, vandrar i bergensgater og drikk te med venner. Eg ler, snakkar fort og engasjert, daffar opp ned og undrar, for det meste. Tenkjer på fortida, notida og framtida og berre er. akkurat no.
kva tenkjer du på? Eg undrar over livet vidare, tenkjer på fortida og kva eg skal gjere i morgon (og om eg vil ta tog på torsdag eller ikkje)
Kva er den finaste boka du har lese? Vanskeleg. Nett no les eg "La meg synge deg stille sanger". Den er verkeleg fin.
Det vakraste du veit?
Kva får deg til å føla deg levande? Å føle. Å vera. Spontanitet og augneblinken.
Eva
09.mar.2010 kl.23:03
Eva
11.mar.2010 kl.17:11
Å våkne til solskinn på hodeputen minner meg om våren, merker jeg bare gleder meg mer og mer for hver dag som går. Er egentlig en vinterperson, så føles litt merkelig å glede meg til snøen forsvinner, men nå har den tross alt vært her ganske lenge...
Åh, å lese gamle brev er kjempekoselig.
gnistregn
29.mar.2010 kl.17:49
liker bloggen din også! så fint, og så stjerneras - det likte jeg!