stjerneras

soundtrack; joni mitchell - river

"Det gjelder bare å ikke miste håpet helt" hvisker jeg, og du nikker, blåser bort luggen fra øynene dine, nikker. Istappene rekker nesten ned fra hustakene, det glitrer i vinduskarmene, ingen av oss kan se rett.

Jeg er ensom. Det er bare et sukk, bare et stort utpust i et slags tomrom, et pauseinnslag. Det er en tilstand jeg skulle vært foruten, men som kanskje bare skal lære meg å se skjønnheten i det stille. Jeg sitter på en sort trapp, jeg er kledd i snø, alt er snø, blendene hvitt og noen ganger er det vakkert.

Du ser på meg, blikket ditt er nesten skrått, du retter litt på genseren, later som du leser noe viktig i Aftenposten, slår blikket ned. Snøen rekker nesten opp til vinduet mitt, jeg starter dagene mine med å stirre i taket. Jeg stirrer i taket og tenker at det ikke finnes noen grunn til å stå opp, så jeg ligger litt til, enda lenger, jeg leser bøker om ingenting og absolutt alt står stille rundt meg.

Jeg lukker øynene, og da skinner solen nesten for sterkt, jeg blir solbrent midt på vinteren, og noen holder hånden min, jeg løper hemmelige veier, men det kommer et tidspunkt hvor jeg må åpne øynene mine igjen, jeg må se vinteren, og jeg kjenne på myk snø og frostpust.

"Kanskje vi bare burde drikke litt mer øl." sier du, jeg fniser, det glitrer i vinduskarmene, jeg smiler.