stjerneras

soundtrack; patrick wolf - penzance

Jeg stryker deg lett over håret, du tar hånden min også smaker vi litt på vinterluften. Minusgradene som smaker bedre enn plussgrader, men som likevel gjør det vanskelig å oppholde seg utendørs. Vi tar en røyk på en sort trapp, det er snø overalt, snø i håret, snø i skjerfet, det er snø over alt. "Det er faktisk kaldt nå" puster du, og jeg nikker, og trodde aldri du frøs.

Vi går opp tre trapper, du spør om det går bra, om jeg klarer det, og jeg sier at det går fint, jeg er blitt flink til å hoppe opp trapper på krykker, og du sier at vi snart er der, altså. Det er kaldt i leiligheten din. Du har bilder av New York og Paris, en malplassert plante i den ene kroken, og jeg lurer på om du noen gang husker å vanne den. Det gjør aldri jeg.

Klokken er kanskje halv syv om morgenen, jeg mister alltid kontakt med tiden når jeg er trøtt, så jeg er ikke helt sikker. Du fyller to kopper med kaffe, den er sterk, besk, kanskje, og jeg drikker, smiler litt, drikker, jeg er trøtt. Du stirrer ut vinduet. Det er grått, det er mørkt, det er gråblått. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes stillheten er hyggelig eller panisk.

Jeg skulle gjerne holdt hånden din, akkurat nå. Jeg skulle holdt hånden din, strøket deg over håret og sagt at alt, alt kommer til å ordne seg.