soundtrack; angus & julia stone - for you
Hun som sitter ved siden av meg drikker seg full. "Hun kommer til å bli drita i kveld" påpeker gutten på bordet ved siden av. "Jeg vet" svarer jeg og trekker pusten. Vi betrakter henne et øyeblikk der hun smyger dråper med rødvin ned halsen, øynene hennes glitrer og hun trekker meg nærmere. "det er bare sånn det blir, lev litt!", jeg fniser, tar en slurk av vinen min, blunker til gutten ved siden av og kaster meg ut i det.
Musikken pulserer, den er over alt, jeg blir kanskje full i kveld jeg også. Hun danser, ukjent farvann, hun kaster seg bort i alle som spør. "Det går greit" tenker jeg, "dette går fint", tviholder på vinglasset, sigaretten, skjerfet, vesken, døren, noen. Skoene mine er våte, sokkene mine, snøen klistrer seg fast til håret, kåpen, hendene. Noen griper meg i skulderen, holder meg rundt livet, smiler. Jeg smiler tilbake. "Så lenge siden, vi, ja. Hei! Går det bra?" han ser på meg med de samme øynene, det samme håret, de samme klærne. "Ja, fint, enn deg? Fortsatt mye?" "Man lever bare en gang" blunker han, mens han kaster i seg en kamikazeshot.
Hun jeg bor med ringer meg, spør hvor jeg er, om det går fint, har jeg gått meg bort? Jeg fniser, men er egentlig helt alvorlig. Alt går fint, 'I'm doing fiine', er bare på tur, eventyr kanskje. Det er litt fremmed, litt annerledes, hun snakker om frokost og skole, jeg tenker på hvordan jeg skal komme meg hjem. Hva er livet, når er alt?
Dagene er som luft, jeg gisper dem bort, de er nesten ikke merkbare, alt er bare hvitt og grått, og jeg setter håret mitt i en hestehale, fikser på sminken og spør om du vil ha sukker til latten din, eller om maten smaker, jeg spør kanskje om du kunne tenke deg dessert etterpå, vi har en fantastisk blåbærpai, skjønner du.
soundtrack; kate nash - birds
Plutselig stod hun der med solskinn i øynene og sekk på ryggen.
"Jeg tenkte jeg skulle overraske deg litt" sa hun, nesten nonchalant, men med det alltid så levende smilet om munnen.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller gjøre, hun skulle jo være på den andre siden av jorden en uke til. Det eneste jeg visste var at jeg var glad, så forbanna glad. Og det var han også, utrolig glad. Jeg tror alle sammen tenkte at noen av bitene falt på plass igjen, det er kanskje ikke som det var, men alt utvikler seg. Det er sommer, jeg smiler litt mer, jeg jobber litt mer, og selv om jeg ikke kan løpe bør det vel gå bra. Akkurat nå.
Kveldene er ikke lenger så mørke, og jeg lærer meg å leve på nytt.
soundtrack; susanna and the magical orchestra - believer
Det hender at jeg vil krølle meg sammen helt til alt går over, til stormen stilner. Spole tiden frem, eller tilbake. Alt er egentlig helt greit, bare jeg slipper grå dager. Det er kanskje sånn jeg er, ikke så flink til å være alene, ikke så flink til å puste.
Dagene er begivenhetsløse og hektiske på samme tid, jeg flyr ut og inn av rutiner, og jeg ligger helt stille. Jeg mister ordene med en gang jeg prøver å finne dem. Nettene er ikke helt svarte lenger, og jeg kan gå. Jeg kan gå igjen. Det har snart gått et år siden jeg falt på et glatt kjøkkengulv, reddet et lass med tallerker, og ødela et kne. Det har snart gått et år siden jeg ble panisk av å ikke jobbe på to dager. Det har sikkert lært meg mye, men jeg klarer ikke se det, akkurat nå. Og jeg kan fremdeles ikke løpe, og da sitter jeg fremdeles fast.
Vi vet begge to at det er meningsløst å snu seg nå, se seg tilbake og tenke at alt vil være det samme etter at hun kommer tilbake. Vi vet at vi må begynne på nytt, gå et par skritt frem og tilbake, finne tilbake til rytmene. Jeg putter en ny cd i cdspilleren, kanskje Doors, kanskje noe helt annet. Noe som fungerer til te og lange netter. Jeg ser på deg og smiler, og du smiler tilbake. Dette kommer til å gå bra, dette kommer til å bli fint.
soundtrack; the beatles - a day in the life (eller tåke, kanskje det bare er tåke)
Og det er slik jeg vil huske det; fuktig vind og ulende mennesker på vei til å miste seg selv, jenter som holder rundt hverandre og røde lepper som krummer seg til forsiktige smil, gutter som blunker, bøtter nedpå med øl, skjerf som klør, panneluggen nedi øynene, å aldri bli full nok, men jeg ble visst full likevel. Jeg trodde vi mistet oss selv, og ble svært overrasket da jeg fant meg igjen i en beige sofa, fnisende og alvorlig, pratende om savn.
Jeg svever bortover asfalten, den er våt, alt er vått, så forbanna fuktig, men det er greit, hodet mitt er gjennomvått uansett. Klokken er mange, det er ganske mange mennesker ute, de har ingen steder å gå, de er ikke ferdig med å drikke øl, og en svensk gutt spør om jeg vil bli med dem, men det vil jeg ikke, for jeg danser regndansen gjennom gatene, sliten i nakken og med et halvt stempel på håndleddet. (Jeg håper dette er våren)
Det begynte rolig, det begynte med en flaske vin og stearinlys i en liten leilighet, det begynte med smilende mennesker, gin&tonic, tok en røyk på en liten ballkong, beundret utsikten, hørte de ulende menneskene, pustet ut. Kanskje vi ble som dem, vi også, for før jeg visste ordet av det var vi hvert fall på hver vår kant, og med mennesker over alt, tamt øl og slitne føtter.
Og det jeg kommer til å huske er dette; Han som har svaret på alt ringer på klokken fire om natten, vi støtter oss til hverandre, hører kanskje ikke helt etter, men samtalene er likevel viktigere enn alt, vi spiser grønne druer, prater forbi hverandre, snakker med hverandre, lytter, teller ned dager, glemmer å drikke kaffe eller te, eller vann, tiden sluker oss, men det er helt greit, det er alltid helt greit.
soundtrack; air - le soleil est prèst de moi
Jeg sitter på stuegulvet, ryggen inntil veggen, tar et trekk av sigaretten, puster ut, røyk. Det er mørkt ute, og fra der jeg sitter kan jeg ikke se himmelen. Ved siden av meg er et tårn romaner, leste, uleste, påbegynte, avsluttede. Jeg orker ikke begynne, jeg orker ikke prøve. Hendene mine skjelver, jeg puster røyk, jeg virkelig puster ut.
På stuebordet står det altfor mange tomme glass, tomme skåler, skjeer, det ligger dårlige skisser og et fullt askebeger, og jeg tenker at jeg nok egentlig ikke klarer mer. En gang må man få si stopp, på en måte, får man ikke det? Er det ikke greit å gi litt opp, miste seg selv, flere tusen meter rett ned?
Jeg sukker, retter meg litt opp i ryggen, gjør vondt å sitte sånn, gnir sminken utover ansiktet, alt er egentlig helt meningsløst. Det ligger et uferdig brev foran meg, det ligger et brev ved siden av hjerte mitt, jeg prøver å skrive. Det er akkurat som å være tørr i munnen, drikke flere liter med vann, men fremdeles ikke få frem et ord. Det er som når hjertet dunker litt for fort, man blir kanskje svett i hendene, det føles kanskje som om det er et discotek i hodet, og noen ser på. Noen ser på, reagerer, noen ser mindre enn man tror, likevel blir man så fordømt tørr i munnen.
Det er kanskje finere å sette på klassisk musikk, bli inspirert, sette seg ved pianoet, trykke ned tangentene, gråte litt med akkordene, synke sammen. Noen ganger er det bare sånn at man må gjemme seg under sengen, puste, selv når man ikke har så fryktelig lyst. Eller hva?
soundtrack; cocteau twins - alice
"Man blir så sliten, ikkesant. Av hvite februardager og snø i nakken." Du virker sliten, lei. Jeg putter mer ved i en peis fra 1920 og prøver å si at våren kommer, om du vil det. Våren kommer.
Og vi svømmer i snø, vi vet ikke hvor vi skal legge den, vi ser på himmelen, snøen er myk, vi drømmer om en annen tid og andre ønsker, men vet at vi ikke kommer til å finne tilbake til dem vi en gang var. "Hva gjør man, da? Når ingenting egentlig virker, og man ikke vet noen ting, sånn egentlig?" Du er motløs, men har fortsatt soloppganger i øynene dine. Det har alltid vært ditt særtrekk, soloppgangøyne, intenst gripende, på en måte. "Jeg vet ikke. Kanskje man bare må se på verden med nye øyne?", jeg hvisker, du gjør meg alltid litt forlegen, jeg har jo ikke svar på noen ting, det er du som sitter med svarene, sånn egentlig.
Du går forsiktig bortover gulvet, bort til keyboardet som vi drømmer om at er et piano, og du trykker forsiktig på tangentene, prøver å finne riktig akkord, liker at keyboardet står plassert under vinduet, det hjelper å se verden, sa du en gang. Jeg er enig, men setter meg for skjelden ned for å spille. Jeg setter meg for skjelden ned for å betrakte verden, jeg ser heller på gule hus og snøstormer, jeg trenger å finne tilbake til livet.
Jeg lener hodet mitt på skulderen din, og du sukker, vi lukker øynene og drømmer om alt vi ikke har. Likevel tar du tak i hånden min og sier at, egentlig så er det vel ganske fint at vi kan sitte sånn her, vi to? Og det er det jo. Det er jo det. Takk.
soundtrack; joni mitchell - river
"Det gjelder bare å ikke miste håpet helt" hvisker jeg, og du nikker, blåser bort luggen fra øynene dine, nikker. Istappene rekker nesten ned fra hustakene, det glitrer i vinduskarmene, ingen av oss kan se rett.
Jeg er ensom. Det er bare et sukk, bare et stort utpust i et slags tomrom, et pauseinnslag. Det er en tilstand jeg skulle vært foruten, men som kanskje bare skal lære meg å se skjønnheten i det stille. Jeg sitter på en sort trapp, jeg er kledd i snø, alt er snø, blendene hvitt og noen ganger er det vakkert.
Du ser på meg, blikket ditt er nesten skrått, du retter litt på genseren, later som du leser noe viktig i Aftenposten, slår blikket ned. Snøen rekker nesten opp til vinduet mitt, jeg starter dagene mine med å stirre i taket. Jeg stirrer i taket og tenker at det ikke finnes noen grunn til å stå opp, så jeg ligger litt til, enda lenger, jeg leser bøker om ingenting og absolutt alt står stille rundt meg.
Jeg lukker øynene, og da skinner solen nesten for sterkt, jeg blir solbrent midt på vinteren, og noen holder hånden min, jeg løper hemmelige veier, men det kommer et tidspunkt hvor jeg må åpne øynene mine igjen, jeg må se vinteren, og jeg kjenne på myk snø og frostpust.
"Kanskje vi bare burde drikke litt mer øl." sier du, jeg fniser, det glitrer i vinduskarmene, jeg smiler.
soundtrack; patrick wolf - penzance
Jeg stryker deg lett over håret, du tar hånden min også smaker vi litt på vinterluften. Minusgradene som smaker bedre enn plussgrader, men som likevel gjør det vanskelig å oppholde seg utendørs. Vi tar en røyk på en sort trapp, det er snø overalt, snø i håret, snø i skjerfet, det er snø over alt. "Det er faktisk kaldt nå" puster du, og jeg nikker, og trodde aldri du frøs.
Vi går opp tre trapper, du spør om det går bra, om jeg klarer det, og jeg sier at det går fint, jeg er blitt flink til å hoppe opp trapper på krykker, og du sier at vi snart er der, altså. Det er kaldt i leiligheten din. Du har bilder av New York og Paris, en malplassert plante i den ene kroken, og jeg lurer på om du noen gang husker å vanne den. Det gjør aldri jeg.
Klokken er kanskje halv syv om morgenen, jeg mister alltid kontakt med tiden når jeg er trøtt, så jeg er ikke helt sikker. Du fyller to kopper med kaffe, den er sterk, besk, kanskje, og jeg drikker, smiler litt, drikker, jeg er trøtt. Du stirrer ut vinduet. Det er grått, det er mørkt, det er gråblått. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes stillheten er hyggelig eller panisk.
Jeg skulle gjerne holdt hånden din, akkurat nå. Jeg skulle holdt hånden din, strøket deg over håret og sagt at alt, alt kommer til å ordne seg.
soundtrack; the smiths - please, please, please, let me get what i want
Du er som en storm i skumringen, men jeg mistet noe av glitteret på veien, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Kan du ikke komme inn en tur, da? Vi kan sitte i sofaen min og drikke magisk te, eller kanskje dele en flaske vin? Vil du det? Tror du ikke det hadde vært fint? Vi kunne pratet om hvorfor vi alltid knuser på veien, hvorfor jeg alltid knuser på veien. Kan vi kanskje sitte sånn? Hvis du vil komme inn, da. Vi kan drikke oss fulle og danse drømmene våre, og jeg kan lage kaffe når vi våkner.
Eller kanskje jeg ikke åpner døren, for jeg er flink til det. Å sluke selvdestruktiviteten min hel. Og kanskje banker du på og ber meg åpne, og kanskje jeg ligger på baderomsgulvet allerede da og kaster opp alle ordene dine. Du kunne rusket meg litt i håret, og holdt meg fast, bare et par sekunder. Men vi vet begge to at alt er relativt, og de gamle fotografiene falmer.
Jeg puster tungt mot vindusruten, det er store vinduer i denne leiligheten, og naboen har vinduskarmene fulle av blomster. Det er milevis med paranteser i hverdagen, og jeg varmer blåbærsaft, og jeg tenker at noen ganger har ingenting noe å si. Noen ganger er livet musikk og øl, og planlegging av turer som aldri blir noe av. Og vinteren er her, og jeg fryser.
soundtrack; Bell X1 - Eve, the apple of my eye
Jeg sitter i faglitteraturetasjen på biblioteket, og jeg ser en gammel mann som vandrer rundt og leser bøker. Det får meg til å tenke på alle kundene dine på matbutikken, og at han sikkert er en sånn som kjøper med seg en eventyrsjokolade når han handler. Du vet, de vi alltid smilte av. Jeg ser for meg at han liker å gå på biblioteket og lese Ibsen, Wergeland og Welhaven, og at han synes det er hyggelig her på grunn av alle studentene som leser til eksamen. Kanskje minner det ham om da han var student, og kanskje møtte han kona si samtidig som han studerte til å bli rådgiver, eller kanskje ingeniør på NTH. Kanskje møtte han henne fordi hun hadde ekstrajobb på biblioteket, kanskje de pleide å låne bøker om kjærlighet, og lese dem forsiktig for hverandre i små studenthybler.
Kanskje hun hadde krøllete hår, som han likte å dra fingrene gjennom, og kanskje drakk de altfor mye kaffe, og gikk lange skiturer på vinteren. Og sånn tenker jeg også når jeg er på jobb, på den kafeen med den beste kaffen, og jeg lager små historier om alle, og noen ganger blir jeg så trist, og noen ganger blir jeg glad.
Og det er bare mørkt nå, nesten, nesten bare mørkt, og tiden går, den forsvinner rundt meg, og ingenting er særlig håndgripelig lenger. Så jeg tenner oransje lys, jeg henger opp bilder på veggene, jeg drømmer om å drikke seg full i Paris med ei jente som danser gjennom livet, og jeg tenker på å kunne løpe igjen. Nå har jeg sittet stille i snart fire måneder, og jeg føler meg i veien og bortenfor og innenfor og bak.
Så kanskje jeg ber deg holde hånden min en dag, bare litt, sånn fordi vi begge forsvinner ut og inn av hverdagen.
